Bli med og les!

Fire av våre fremste litteraturkritikarar har kåra dei 15 beste norske skjønnlitterære bøkene frå 2018 til 2020. Kvar veke fram til jul presenterer vi ei ny bok. Det er litteraturkritikarane Bernhard Ellefsen, Anne Merethe K. Prinos, Margunn Vikingstad og Janneken Øverland som står for utvalet og omtalene. Prosjektet er i regi av Lom folkebibliotek, og 67 bibliotek i heile landet er med på denne lesekampanja for vaksne. For meir informasjon om prosjektet, sjå her.

Dette er bøkene som er med:

Brit Bildøen: Tre vegar til havet.
Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født.
Tore Kvæven: Når landet mørknar.
Per Petterson: Menn i min situasjon.
Lars Svisdal: Seg til inkjes.
Matias Faldbakken: Vi var fem.
Kjartan Fløgstad: Due og drone.
Jon Fosse: Septologien.
Arne Lygre: Meg nær.
Espen Stueland: Eilert Sundt-tilstanden.
Karoline Brændjord. Jeg vil våkne til verden.
Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner.
Vigdis Hjorth: Er mor død.
Lars Mytting: Hekneveven.
Hanne Ørstavik: Ti amo.

Omtale ved Anne Merethe K. Prinos:
Lars Mytting er utvilsomt en av de store fortellerne i norsk samtidslitteratur. I Hekneveven, som er bind nummer to i en ennå ikke fullført trilogi, kombinerer han pageturnerens kvaliteter med menneskekunnskap og en imponerende innsikt i fortidens arbeids- og levemåter. Uansett om Mytting skriver om jakt, veving, ingeniørkunst eller arbeidet med å fjerne stein fra et jordstykke, kjenner man seg sikker på at han vet hva han snakker om. Forfatteren spiller med andre ord på et stort register. Som i Søsterklokkene (2018), den første boken i romanserien, bruker han eventyr, sagn og myter til å fortelle om fremveksten av det moderne Norge. Mange venter spent på fortsettelsen av historien om presten Kai Schweigaard, tvillingene til Astrid Hekne og de to kirkeklokkene.
 
 
 
 
Omtale ved Janneken Øverland:
Svært sjelden klarer en forfatter å fange det spente forholdet mellom mor og datter i så skarpe ordelag som Vigdis Hjorth i denne romanen. Det er datteren, den godt voksne Johanna, som er hovedperson. Hun er en norsk billedkunstner, kommet tilbake etter 30 år i USA. Allerede da hun forlot landet var hun i konflikt med familien; både med den nå avdøde faren, som ikke anerkjente talentet hennes, og med moren, som bar på egne hemmeligheter, men aldri sa imot mannen. At Johanna i tillegg har stilt ut det familien tolker som skandaløse malerier, og navngitt dem «mor og barn», gjør at verken mor eller søster vil se henne. Johanna er på desperat jakt etter mor, men også etter egen historie. En besettende roman om familiekrise og kunstfortolkning, med en eksplosiv slutt.
 
 
 
 
 
Omtale ved Janneken Øverland:
Beate Grimsruds roman handler om alvoret som ligger i å få en kreftdiagnose. Paradoksalt nok oppleves boka både som overveldende og vital. Hovedpersonen Vilde får meldingen om brystkreften midt i et aktivt kunstnerliv. I romanen beskrives et vidt spekter av følelser, fra dyp fortvilelse og oppgitthet til lykksalig håp og glede, svært nærgående. Beate Grimsrud (1963-2020) har en original litterær formuleringsevne. Alvor og skjemt, det såre og det trøstende, og den blendende eksentriske billedbruken, skaper en særegen grimsrudsk stil. Setninger som disse, om tid og fortid, treffer leseren som mentale spyd: «År går det ikke an å spare på. Årene smelter som iskrem. De er til for å brukes her og nå.» Boka er et av høydepunktene i nyere, norsk prosalitteratur.
 
 
Omtale ved Margunn Vikingstad:
For denne diktsamlinga mottok Karoline Brændjord både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Kritikarprisen for beste vaksenbok. Med ein markant energi, varme og skaparkraft skildrar dikt-eget tapet over ei mor som tok sitt eige liv. Spørsmålet som følgjer dei sorgfulle dikta, og som gjer dei partikulære og allmenne, er korleis ein kan forsone seg med å bli forlate og finne ein ny ståstad. Debutantens poetiske register er sanseleg, direkte og fantasirikt. Spennvidda, som er karakteristisk for denne boka, opnar opp for eit tilllitsfullt blikk på mennesket og ein iver overfor naturen og omverda der kjensla av sinne og avmakt er like sterk som lys og glede. Slik framstår minnearbeidet i Jeg vil våkne til verden så vel forfriskande som nødvendig.
 
Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Poet og essayist Espen Stueland har skrevet et intellektuelt portrett av folkelivsgranskeren Eilert Sundt i diktform. «Sakpoesi» kaller han sjangeren. Og det gir fullt og helt mening. Stuelands underlige valg av form er rett og slett perfekt, merker man når man begynner å lese. Mange har skrevet om Sundt, men Stueland har et unikt grep om kunnskapen som premiss og problemstilling i Sundts virke. Samfunnet må bygges på kjensgjerninger, ikke synsing eller fordommer. På Sundts tid var ikke det noen selvfølge. Men hvilke kjensgjerninger? Stueland viser det åpne, nysgjerrige i Sundts arbeid. Man måtte lytte til folket, ikke bare betrakte dem på avstand. Gjennom to tiår reiste Sundt omkring i Norge og skrev om sine funn med en besnærende frenesi. Stueland fanger alt sammen i sin sakpoesi. Resultatet er en eksplosjon av tanker, perspektiver og språk.
 
 
Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Vi leser altfor lite dramatikk. Og hvis vi skal gjøre noe med det, er Arne Lygre et ypperlig sted å begynne. Stykkene hans settes opp over hele Europa, men er også merkverdig bevegende og underholdende som litteratur. Det er en lek med teaterteksten som form her, der sceneanvisninger og rollenavn liksom sklir inn i replikkene og lager en rytme og et tempo man føler stor glede over følge som leser. Rollefigurene snakker ikke sånn som vi gjør, snarere sier de det vi tenker mens vi snakker, som om det er kommentarsporet til det sosiale vi får del i. I Meg nær handler det om grunnleggende menneskelige erfaringer – om å utsette seg for noe ukjent, om å binde seg til andre og koble seg fri igjen, om ensomhetens tvetydighet. Men først og fremst gir teksten en frisk – og morsom! – tilgang til det mellommenneskelige. Det er noe fritt og lett over Lygres dramatikk, som man sjelden finner i romankunsten.
 
 
Omtale ved Margunn Vikingstad:
Det tidlause hos Jon Fosse får i Septologien ein meir konkret himmel over seg. Sjølv om motivkrinsen går igjen, med gudstru, kunstsyn og dødslengt, trer noko moderne og samtidig fram i historia om kunstmålaren Asle og fiskarbonden Åsleik. Skildringane av målaren og katolikken Asle på Dylgja og den alkoholiserte målarvennen Asle i Bjørgvin held likevel fast ved det gjenkjenneleg mytiske ved Fosses skrift. Den eine Aslen kan lesast som vrengebildet på den andre og speglinga aksentuerer romanens tematikk om så vel vennskap og drukkenskap som gleda med bilkøyring og den første forelskinga. Dobbeltgjengarmotiv og rørsler mellom ulike medvit, som ofte finst hos Fosse på sitt aller beste, får i dette storverket eit ekstra løft ved nettopp å ha ein samtidshimmel over seg, og Septologien framstår allereie som ein udiskutabel klassikar i samtidslitteraturen.
 
 
Omtale skrevet av Bernhard Ellefsen:
Hvem skriver som Kjartan Fløgstad? Ingen! Nesten som amerikaneren Philip Roth har Fløgstad utgittt en serie store romaner sent i forfatterskapet og Due og drone føyer seg inn i den sterke rekken. Det handler fortsatt om kontinuiteten mellom okkupasjonsårene og etterkrigstiden, om alle dem som «holdt hjulene i gang» under krigen og tjente godt på det, og som gikk inn i samfunnseliten da freden kom. Og det beskrives på den viltre, påståelige, ordglade og egenrådige måten som bare Kjartan Fløgstad kan. Den historiske analysen i disse romanene er ikke nyansert, men språket er det. Og rollegalleriet. Man glemmer ikke møtet med «Elvakongen» Olav Ullvik Sima. I disse sene Fløgstad-romanene fremstår Norge som et mørkt og forskrudd Flåklypa, og under ulmer forfatterens harme: Hvorfor slapp så mange så billig unna etter krigen?
 

Matias Faldbakken mottok Kritikerprisen for denne underholdende, uregjerlige og overskridende fortellingen fra en norsk innlandsbygd. Romanen om Tormod Blystad åpner riktignok i det tilforlatelige. Mannen, som i ungdommen hadde sansen for eksesser, er nå stødigheten selv. Men hverdagsliv, to unger og en matlei kone er etter hvert ikke nok for Tormod. En kveld begynner han å eksperimentere med leire, og deretter går det bare en vei – over styr. Med åpenbare referanser til den jødiske forestillingen om golem, en menneskeliknende skapning av leire, skriver forfatteren en besnærende historie om forvandlinger, kreativitet og skapertrang. Den er like morsom og rå som den er stil- og sjangerbevisst. Faldbakkens monster ruler!

Med ei fleirstemt forteljing om ein sommar på ei fjellstove bergtok Lars Svisdal den litterære offentlegheita. Det eksistensielle perspektivet som tittelen indikerer, å halde koken så godt ein kan for ikkje å gjere seg til inkjes, blir mellom anna bore oppe av historia om den gravide tenåringsjenta Gjøa som forskansar seg med sommarjobb til fjells. Forfattaren utmerkar seg, og begeistrar, med innsiktsfull kontekst forma i litterært minneverdige setningar: «Min far er mannen som aldri har trunge noko, og trollbunden av trongen vi har hatt for å bli trungne, har vi heile tida krinsa rundt han. Kva kunne tilseie at ein ny heim skulle reagere med andre lover for tyngdekrafta?» Scener i romanen, både når menneske og natur opptrer, er som små målarstykke. Svisdal hausta da òg Tarjei Vesaas’ debutantpris for denne burleske og betagande historia om å lengte bort.

I sin foreløpig siste roman vender Per Petterson tilbake til Arvid Jansen, selve grunnfjellet i forfatterskapet. Når vi nå møter ham, høsten 1992, er han alene i leiligheten på Bjølsen – og i verden. Hvorfor ble det sånn? I en prosa som er like rastløs som hovedpersonen, borer forfatteren seg inn mot punktene der det gjør mest vondt og utforsker en nærmest bunnløs eksistensiell ensomhet. Bilen, det klassiske Petterson-symbolet, kommer her til sin rett i meningstette, stemningsladede passasjer som denne: «Jeg kunne se dem for meg, alle bilene parkert på steder som dette […], med menn i min situasjon, halvt liggende, halvt sittende i setet med frakken og bilen trukket tett omkring seg i et forsøk på å sove et par timer aleine […], halt sammen i lange rekker etter hverandre, skjerm mot skjerm, lakk mot lakk […].»

Historiske romaner er en vanskelig, ja nesten umulig øvelse. Hvordan skape et troverdig romanunivers uten å lesse ned fortellingen med forklaringer og utlegninger om ting leseren ikke vet om fortiden, men som romanpersonene tar for gitt? Fallgruvene er dype og nesten uunngåelige. Men det bryr ikke Tore Kvæven seg om. Heldigvis! Hans roman om hvordan de norrøne bosetningene forsvant fra Grønland (noe som for faghistorikere er en gåte) er sensasjonelt god. Det handler om menneskeskjebner, om landskap og natur, om dyr, og mest av alt om undergang. Alt mørknar i denne romanen. Sakte, men ubønnhørlig sikkert ebber livsgrunnlaget ut, og leseren blir grepet. Knallhardt. Igjen og igjen gjør Kvæven det umulige i dette litterære universet– han kan til og med skape uforglemmelige scener der perspektivet ligger hos en hvalross eller en isbjørn. Mikkjel Fønhus har bare én seriøs etterfølger i norsk litteratur, og det er Tore Kvæven.

Mona Høvrings roman er poetisk, leken og full av overraskende bilder. Den rommer en kort, skarpt opplyst fortelling om to unge, voksne søstre på et norsk høyfjellshotell. Ella betrakter den gåtefulle Martha, seg selv, familiefortiden og den urovekkende nåtiden. Mona Høvrings fortellerstil er knapp, bardus, men samtidig litt hemmelighetsfull. Varemerket hennes, en kvass samnorsk, kler stilen. Her finnes setningsperler av typen «Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, det var som å krangle om grammatikken i et dikt.» På freidig vis henter hun inntrykk, bilder og inspirasjon fra andres tekster og fletter inn i sin glitrende tekstvev. Romanen foregår slett ikke i Alpene, men tar vare på et magisk alpelys fra et bevisst feilplassert ord på den aller første siden.

En kvinne er i et selvpålagt eksil et sted ute ved havet. Hver morgen går hun sammen med hunden sin til en fuglestasjon. Hva er det med henne? Ved hjelp av subtile spenningsskapende virkemidler og enkle, melodiøse setninger, fulle av undertekst, vekker Brit Bildøen leserens interesse. Kjernen av fortellingen, som også har et tydelig økoengasjement, består av personlige erfaringer med en mislykket adopsjonsprosess. Med stor tyngde viser romanen dermed frem hva det vil si å være prisgitt et ansiktsløst, utilsnakkelig byråkrati. Slik har den åpenbare likhetstrekk med bøker som «Snakk til meg» av Vigdis Hjorth og «Tung tids tale» av Olaug Nilssen. Bildøen bruker motivet til å skrive frem en både inderlig og politisk slagkraftig roman. 

Ved å fortsette å bruke denne siden, samtykker du i vår bruk av cookies Mer informasjon

The cookie settings on this website are set to "allow cookies" to give you the best browsing experience possible. If you continue to use this website without changing your cookie settings or you click "Accept" below then you are consenting to this.

Close